Oslo – gjennom mine øyne

Pusegutt ligger og drar seg i verandadøren

med kroppen på det solvarme gulvet på utsiden. Uttrykket i de skrå øynene ser funderende ut.

Det må være godt å være katt på slike dager. Pusegutt er forresten broren til min egen katt Armani som døde i våres. Bildet tok jeg i slutten av juli i år; jeg har Pusegutt litt halvveis på lån.

Jeg har nesten ikke tatt bilder siden i vinter. Ikke fordi jeg ikke har villet, men fordi jeg ikke har klart. Hvor mye veier et Nikon-kamera med objektiv? Et par kilo, kanskje. Men jeg har altså ikke hatt såpass med krefter at jeg har kunnet bære utstyret, hverken i hendene eller i ryggsekken. Jeg håper det retter seg nå, det kjennes i hvertfall slik.
For jeg lengter ut! Selv om jeg har problemer med å gå var jeg i Domkirken for noen dager siden for å se hvordan den har blitt innvendig etter oppussingen. Jeg hadde ikke med meg kameraet, men nå har jeg planlagt å gå dit til uken. Så kanskje blir det oppdateringer på bloggen min fremover.

Hun har falt for Tommy og det ser ut til å være gjensidig

På tur ved Voldsløkka.

Han er ikke særlig interessert i å bli tatt bilder av og er mest opptatt av alle gode lukter han finner ute. En liten hjerteknuser som har reist langt for å bosette seg hos eieren sin.

Tommy var gatehund i Ungarn før han kom til Norge og sin nye eier i Oslo. Han er en del av prosjektet Budadogs som drives av tre norske veterinærstudenter. Budadogs har egen nettside Budadogs og blogg.

Til himmels hos «Dolce Vita»

Robert Lembke er kjent for sine aforismer og såkalte bonmots og har kommet med følgende utsagn om hva helvete er: «Helvete er et sted hvor engelskmenn lager mat, tyskere lager underholdningsprogram og italienere dirigerer trafikken.»
Men hva er så himmelen, tro? Et sted hvor italienerne lager is? Og kaffe! Dersom det er slik så eksisterer himmelen i Prinsens gate i Oslo for her ligger Dolce Vita.

Første gang jeg smakte kaffe var jeg 18 år gammel og hadde en kjæreste som het Kjetil. Han var fra en bygd på Vestlandet og jeg var med dit for å hilse på foreldrene. Det ble ikke bare foreldrene jeg fikk hilse på, men hele bygda. Jeg husker godt hvor forundret jeg ble da broren bemerket at jeg var «en kjerring fra Østlandet».
Men det var kaffen. Moren kokte kaffe og satte en full kopp foran meg ved kjøkkenbordet, til min store fortvilelse. Jeg var veldig sjenert den gangen og turde ikke si at jeg ikke ville ha. Så fort hun snudde ryggen til så jeg mitt snitt til å tømme koppen oppi en av potteplantene hun hadde i vinduskarmen. Men argh! Det var virkelig ikke noe revetrekk! Hun trodde jo at jeg var veldig kaffetørst og fylte opp koppen på nytt. Grusomt.

Senere har jeg blitt ganske så henfallen til kaffe må jeg tilstå. Og når jeg er i sentrum, pleier jeg gå på Dolce Vita. Hvorfor akkurat her? Av mange grunner. I Oslo opplever jeg at man enkelte steder er nesten usynlig eller til småirritasjon for de ansatte når man er kaffegjest eller kunde. På steder jeg kjenner det slik kommer jeg ikke tilbake om jeg kan unngå det. Slik er det ikke på Dolce Vita. Her blir du møtt av vakre (!), vennlige og gjestfrie italienere og du føler deg velkommen. Stedet har gjester i alle aldersgrupper og på enkelte tider av dagen er det stappfullt.
Dessverre ble bildene jeg tok av en av de ansatte veldig dårlige på grunn av urolig kamera, men jeg tar sjansen på å sette det inn allikevel.

Han lager deilig kaffe! Selv pleier jeg drikke dobbelt kaffelatte og det er det han lager på bildet til høyre.

Dette er iskremdisken med stort utvalg av hjemmelaget italiensk is. Den smaker himmelsk! Dessuten får man store porsjoner og som regel er det nok med bare en kule når man vil ha is ved siden av kaffe.
Man kan få kjøpt mye annet enn bare kaffe og is her. De har mange forskjellige småretter og kaker og det er ganske vanlig at gjester kjøper seg noe å spise mens de sitter her. Disse bildene tok jeg ganske tidlig på lørdag formiddag og da hadde nok ikke folk kommet seg til byen enda. På det siste bildet er det en av gjestene som koser seg med kaffe og noe å spise på.
Tusen takk til baristaen og gjesten for at jeg fikk lov til å ta bilder av dere!
Dolce Vita har egen hjemmeside: Dolce Vita

Da jeg var barn satt det en sjimpanse i butikkvinduet på skrå tvers overfor Halléngården

Vi bodde på Kjelsås den gangen og moren min tok med seg søsteren min og meg med trikken for å handle på Grünerløkka. Når hun skulle til Hallén, visste vi at vi kunne se på apen når hun var ferdig i butikken. Eller se på. Når sant skal sies plaget vi den ved å banke på vindusruten. Vi ville så gjerne ha en ape og kunne ikke skjønne hvorfor faren vår ikke ville kjøpe en til oss. Han ga oss to hvite mus i stedet.

Over til Hallén. Her er det ikke mulig å handle noe som helst lenger ettersom butikken ble nedlagt i 2004. Og siden har den bare stått slik og forfalt. På Byantikvarens gule liste står det at bygningen er: «Fredet med bygningsdeler, konstruksjon, eksteriør, butikkinteriører og løst inventar. Kgl.res murgård. Også Spes.bev. PBL §25.6»

Byen i forandring har skrevet om gården flere ganger og har blant annet et innlegg fra 2008 hvor de viser bilder av interiøret. Ta en titt her: Halléngården, døra sto åpen
Gården kalles Halléngården etter Thorleif Hallén som kjøpte den på 1930-tallet for å drive klesforretning i første etasje. Og det var det som sagt helt til 2004. Selve bygningen er fra tiden rundt 1880 da de fleste av gårdene på Grünerløkka ble oppført. Da Hallén overtok den fikk han den pusset opp og gjort om noe ved arkitekt Ole Sverre.

Dessverre kan jeg ikke vise bilde av noen sjimpanse så det får duge med to flamingoer som vansmekter i vinduet i Halléngården.

Artikkel om Halléngården hos Arc! Halléngården, Thorvald Meyers gate 59

Herre med sans for «djærve kvinder af folket med slag i bolledejen»

Jeg er i et sånt Christian Frederik-modus for tiden. Ser ikke ut til at jeg kommer ut av det heller for nå har det vart i mange måneder.
Du vet han Christian Frederik som var på Eidsvoll i 1814 og som en menneskealder senere ble konge i Danmark som Christian VIII. En utrolig sjarmerende og kunnskapsrik mann som ikke slipper tak i meg!

Og hva har han med Oslo å gjøre? Det er ikke så mye som en skulptur av han i det offentlige rom her, men det finnes en byste på Statsministerens kontor som er laget av Bertel Thorvaldsen. Du kan se bilde av den her: Norgesglasset – Christian Frederik
I Oslo er området ved det som kalles Plata oppkalt etter Christian Frederik og heter Christian Frederiks plass. Det har den hett siden 1914. Og det er ikke tilfeldig at det er akkurat her han fikk en plass oppkalt etter seg. For Christian Frederik bodde store deler av tiden han var i Norge i Paléet som hadde adresse Fred. Olsens gate 6.

Paleet - bilde fra Wikimedia Commons

Paléet var bygget i perioden 1744-45 og var lenge residens for kongene når de var i Norge. Det brant ned under andre verdenskrig og det eneste som minner om det i dag er restene av hagen vi kan se ved Plata. Og rett ved siden av ligger et stort parkeringshus.

Tilbake til Christian Frederik. Eller CF som han kalte seg selv i dagboken sin. CF skrev dagbok nesten hver eneste dag i store deler av livet og ble nok etter hvert som han ble voksen klar over at ordene hans en dag ville bli lest av fremmede. Alle dagbøkene og hele hans korrespondanse er i dag åpen for forskere og forfattere.

Den første boken jeg leste om Christian Frederik er dansk og heter Christian 8. Konge af Danmark, Konge af Norge og er skrevet av Henning Dehn-Nielsen. Spennende bok, for såvidt, men etter min mening kretser den for mye om alle kongens kvinnehistorier og lite om mannen som konge og det er en svakhet.
Bildet på forsiden av boken viser et maleri av L. Aumont fra 1831 da Christian Frederik ble tatt opp i statsrådet.
Men så lånte jeg bøkene til Lars Roar Langslet på Deichmann og har lest dem to ganger. Og jeg tror jeg kommer til å låne dem igjen. Langslet skriver godt og fremstiller Christian Frederik på en lun måte. Bøkene er skrevet slik at denne personen som døde i 1848 fremstår som full av sjarm, energi og liv.

Christian Frederik var en velutdannet mann, elsker av kunst, kultur og vitenskap og en støtte for flere av samtidens kunstnere både moralsk og økonomisk. Blant de mest kjente kan nevnes f. eks. H.C. Andersen som ble en nær venn av kongen og som stadig var på besøk for å lese eventyr for ham.
I Danmark er kongen mest kjent for sine kvinneeventyr, som det var mange av. Til tross for det var han hele sitt voksne liv sterkt knyttet til sin ektefelle nr.2, Caroline Amalie. Det er rørende å lese utdrag fra et av hans svarbrev fra forlovelsestiden i begynnelsen av 1815 hvor han skriver til henne:

… aldrig har noget Brev været mig dyrebarere og vil du vide Aarsagen, saa er det fordi jeg aldrig har elsket nogen inderligere end dig, min bedste Pige. Flere haver jeg elsket for deres Skiønheds Skyld eller fordi jeg elskedes af dem, men ingensinde har mit Hjerte været nogen saa inderligen hengiven som dig min Elskede.

Og i et brev fra desember 1844 minnes han deres forlovelse 30 år tidligere og tilføyer med selverkjennelse:

Du har beredet mig huuslig Lykke, og, naar jeg i Verdens Tummel ej altid har nydt den, som jeg kunde, saa er det ej Din Skyld, men lykkeligere kunde jeg ej have været med nogen Anden, det føler jeg hver Dag, og Ømheds Taarer i mit Øje, ved at skrive dette, vilde sige Dig det.

Nei, nå er det på tide å komme seg tilbake til virkeligheten. Og virkeligheten er Oslo en gråværsdag i 2010. Christian Frederik ligger balsamert og kald i kisten sin i katedralen i Roskilde domkirke.

Velvalgte utsnitt kan dekke selv det hesligste faktum

På Økern settes det inn store ressurser på å få ekornene til å slutte å røyke.

Og ved inngangen til høyblokken passerer jeg fem-seks personer som blåser røyken sin rett ut der de står ved døråpningen. Litt komisk at det rett ved siden av dem står et stort skilt med “Røykfritt inngangspart”.

Og grunnen til at jeg er på besøk i her? Tja, kan jo være at jeg har behov for å undersøke kålrota mi.

Nå skjer det kanskje noe på Gjetemyren gård

Jeg har vært her før. Løkkehuset ligger slik til at du nesten ikke tror du er midt i byen.

Dette er selve hovedhuset sett sånn halvveis forfra. Det er stort og på baksiden er det en åpen plass samt en gravhaug som sannsynligvis er fra jernalderen. Om jeg ikke husker feil. Det hører også en drengestue til huset, du ser den nederst på høyre bilde.
Det som er nytt siden forrige gang jeg var her – Rokokkohus på gravlunden – er at det er utarbeidet nye planer for bruk av huset. Og kanskje det kan bli til noe denne gang. Gården har i mange år stått ubenyttet ettersom den ligger på en gravlund og det er mange hensyn å ta. Men nå foreligger det et forslag om å benytte løkkeeiendommen som matkultursenter for barn. Du kan lese om forslaget og om historien til huset på hjemmesiden til Kulturetaten.

(Løkkehuset er fra 1755.)

I dag kom pus hjem igjen etter å ha blitt rundjult hver dag i flere uker

Sånn er det å være den yngste av hannkattene og ikke skjønne at det er meningen at man skal underkaste seg de som er eldre. Og jeg er hjemme igjen etter å ha kampert i annet farvann noe lenger enn pus. Hjem til treet mitt. Slik så det ut i ettermiddag.

Jeg er lei for at jeg ikke har vært innom for å kommentere hos dere eller her hos meg selv. Men jeg mistet overskuddet og gleden over fotograferingen mens jeg bodde hjemmefra og leiligheten var ødelagt. Men nå har den blitt fin!

Fargerikt på River`n

Arkitekt Kristen Tobias Rivertz har satt preg på Oslo ved å tegne boliger av enkel, men god standard for arbeiderklassen. Han hadde startet et aksjeselskap og kommunen gikk inn med støtte. I løpet av 1912 sto Det Rivertzske kompleks på Sagene klar for innflytting. Komplekset besto av 15 bygninger med til sammen 479 leiligheter og 365 av disse var ett-værelses leiligheter. Det var vannklosett på gangen.
De aller fleste som flyttet inn kom fra trange boliger med svært lav standard. Trehus, for det meste. Det var ikke uvanlig at en familie på begynnelsen av 1900-tallet bodde på ett rom og kjøkken og delte entré/gang med naboen samt hadde felles utedo i bakgården.
To kvinner ble på slutten av 1990-tallet intervjuet om sin oppvekst i River`n. Dette står å lese hos Byrkivet:

Ei kvinne forteller fra oppveksten på ett rom og kjøkken. Hun var yngst av syv søsken. Faren var grunnarbeider innenfor bygningsbransjen og eldre søsken hjalp også til med penger: “Ja, det var trangt. For det var jo senger overalt. Det var flatsenger og det var feltsenger og på kjøkkenet var det jo ei feltseng og en svær sofa. Der lå vi tre søsknene. Jeg på midten, på pinnen.” Mamma og pappa lå i en svær seng med messingkuler i den ene kroken i stua, og brødrene lå på flatsenger i en annen krok.
Det fantes større familier i komplekset. En annen informant kom fra en familie på tolv. I deres familie spiste og arbeidet de på skift. Stoler og krakker var det til alle tolv, møbler for øvrig var to kommoder, to bord og en buffet: “Det var så fattig som det kunne blitt, rett og slett, for det at vi hadde ikke plass. Det var ikke plass.”

Arkitekt Kristen Tobias Rivertz har fått oppkalt en plass etter seg rett ved boligene; Arkitekt Rivertz’ plass. Plassen ligger ved krysset mellom Uelands gate og Griffenfeldts gate.

Oslo – gjennom mine øyne

Sider

Gatekunst i Oslo

Arkitektur i Oslo

Magic Penny

Galleri

1. Oslo-lenker

2. Gode Osloartikler på Wikipedia

3. Andre lenker

4. Hunder og katter

5. Blogglister etc.

6. Webhotell

Meta

Spam blokkert