Oslo – gjennom mine øyne

Noe av det jeg trives godt med her jeg bor, er alle hundene. Det er hunder i nesten hvert eneste hus. Store hunder, små hunder. Hvalper som snurrer rundt i sin egen lenke og hunder som er gamle og nesten ikke orker mer. Jeg bodde i mange år på Holmlia. Der var det nesten ikke hunder. Sikkert mange årsaker til det, blant annet var det strenge regler for hundehold ettersom jeg bodde i et borettslag. Dessuten var en stor del av beboerne fra andre verdensdeler og jeg fikk inntrykk av at de hadde et annet forhold til hunder.
Men her er det hunder! For meg er de en del av byen, en del av livet, så og si. Jeg har hatt flere hunder selv. Blant annet en puddel. Joda, pudler er hunder. Han het Petter og var verdens morsomste i mine øyne. Pudler blir ofte veldig gamle og Petter levde til han var nesten 17 år. Nå har jeg ikke hund selv lenger og det hender jeg savner det. Derfor plager jeg strøkets hunder med å snakke til dem og spørre pent om å få lov å ta et bilde eller to. Som regel sier de ja.