Kort hverdagsglimt gjennom en kamphunds øyne

Takk og lov for at jeg er løs! Eieren min har greie på hunder, assa. Åsså så fint at vi bor i første etasje og alle må passere meg når jeg står på utsiden. Som regel er jeg der alene, men andre ganger har jeg broren min med. Vi bor jo her begge to. Nå får jeg forresten øye på hun fra andre etasje der oppe i gata. Å? Hun stopper? Skal hun ikke hjem allikevel, da? Jo, der kommer hun. Møter henne like godt på veien, jeg. Jøss! Så spennende! Hun lukter, jo. Redsel. Jeg kjenner det. Hun prøver å late som hun ikke merker meg der jeg tråkker rett i beina på henne, men hun lurer ikke meg. Nå tar hun av seg sekken. Tøft! Kanskje hun har noe oppi der som jeg liker? Hopper opp etter den, jeg. I alle dager så stiv hun er i kroppen, da! Men nå er vi ved døra allerede og hun strever veldig med å få inn nøkkelen, ser jeg. Gir henne et puff med snuta, jeg. Ja, bare sånn mot låret, selvsagt.