En togreise til Oslo var en begivenhet i min barndom. Jeg var en av de få ungene i gata som fikk oppleve det. Søsteren min fikk ikke være med på turen og jeg tror det var fordi hun ble ansett for å være gutteaktig og vill av de voksne. Derfor var det bare moren min og jeg som reiste på besøk. Jeg kan ikke huske hvor gammel jeg var, men det må ha vært rett før jeg begynte på skolen.
Faren min hadde ikke bodd hjemme på flere år. Han var en av dem som fikk tuberkulose og det medførte en mengde nødvendige restriksjoner og innblanding fra det offentlige i vårt liv er jeg blitt fortalt av mine foreldre. Selv var jeg for liten til at jeg husker noe av akkurat det. Det fantes flere former for tuberkulose og ikke alle var smittsomme. Det ble først antatt at han hadde smittsom tuberkulose, men etter en stund viste det seg ikke å stemme. Han hadde fått det i nyrene noe som man kunne operere. Restriksjonene hjemme hos oss ble derfor noe endret.
Hvor lang tid det tok før han ble operert og til han kom på Grefsen Sanatorium, vet jeg ikke.
Men nå hadde han altså fått dagspermisjon med tillatelse til å dra til byen og vi skulle hente han på sanatoriet. Jeg kan huske at bygningene gjorde et dystert inntrykk uten at jeg har noen detaljer om det. Jeg erindrer også at jeg ikke helt skjønte hvorfor moren min klemte den ukjente mannen – faren min.
Vi tok trikk til byen. En begivenhet! Faren min hadde sagt til meg at vi skulle på kafè og jeg kunne få spise hva jeg ville. Da vi kom frem til kafeen ville jeg ha gelé med vaniljesaus.
Dette er den tidligere Barneavdelingen. I dag er det barnehage her.
Fra Byarkivet: Grefsen Sanatorium ble åpnet i 1898. I perioden 1909 til 1971 ble det drevet av Oslo Sanitetsforening under navnet Grefsen Folkesanatorium. Historikk: Lå i Kjelsåsveien 51. Anlagt som kaldtvannsbad 1858, drevet til 1898. Dr. Mjøen drev anstalten som sanatorium for tuberkuløse 1898-1909. Deretter drev Oslo Sanitetsforening det som Grefsen Folkesanatorium 1909-1970. Sanatoriet skulle legges ned i 1918. Etter at kjøpesummen var redusert ved tilskudd fra en privatmann, vedtok formannskapet å kjøpe bygningen med inventar for kr 185.000. Bystyret godkjente kjøpet 26. sept. 1918. Kommunen hadde fra 1910 rett til å belegge 15 plasser med lungetuberkuløse, plassantallet ble seinere 20. Omtale av arkivet: Arkivet består av pasientjournaler og fotografier, det er på 44,35 hyllemeter og tidsspennet er 1904-69. Seriekode og -navn: F – Pasientjournaler, 1909 – 1969, 406 stk. G – Pasientjournaler, barn, 1916 – 1953, 42 stk. H – Pasientregister, 1 stk. U – Foto, 1904 – 1906, 1 stk. 
Veldig interessant historie 🙂 Jeg synes det er fascinerende med sanatorier, men det skyldes antakelig min interesse for skrekkfilmer der handlingen tar plass i nedlagte sykehus/barnehjem/lignende ;p
Visste du at det er et fotostudio i det hvite trehuset like ved bygningen i det øverste bildet? Veldig flott studio!
Flott og personlig post, Anne-Sophie.
Takk for at du deler!
Ithil: Jeg synes også det er fascinerende med sanatorier. Har lest flere bøker hvor deler av historien foregår der. Ikke så rart at det var slik tidligere ettersom tuberkulose var skammelig og ikke minst dødelig.
Nei, det visste jeg ikke om det huset. Tok bilde av det også.
John og Rune: Takk skal dere ha!
Et gripende innlegg dette her. Flott at du deler!!
Jøss. Det var spennende. Elsker slike fortellinger. Savnet pluttselig min gamle morfar og historiene hans fra krigen.
Inger Johanne: Takk skal du ha! Jeg skulle kanskje ønske jeg hadde prøvd å få vite mer om Sanatoriet fra faren min da jeg ble voksen, men det gjorde jeg ikke.
Zhivago: Jeg liker sånne «gamle» folk og historiene dere.
Ja, jeg husker også at det var knyttet skam til tuberkulose. De evinnelige (følte vi) pirquet-prøvene, og det hemmelige med dem som viste seg å være positive, Kan ikke huske at noen snakket om det.
Jeg bodde faktisk på hybel på Grefsenplatået mens det fremdeles var pasienter på Sanatoriet, tenkte på dem som var der når jeg tok trikken til byen.
Skambelagte sykdommer (som ofte var de som var smittsomme på en eller annen måte) har fulgt oss oppover i tiden. Én gang var det kreft, så kom hiv- og aidshysteriet, kunnskap og opplysning har forhåpentlig ført oss litt videre.
Takk, Anne-Sophie, for at du bidrar til denne kunnskapen.
Veldig interessant og lese om dette, takk for at du forteller litt om din oppvekst… Sanatorier er liksom synonymt med horror filmer det nå, så da er det jo bra at noen historier som involverer santorier ikke kun er skrekk 🙂 Også er jo vaniljesaus og gele veldig godt det da 😉
Ærverdige bygninger, det der. Og en flott reise – både til Oslo, en forgangen tid og til din barndom. Fint og nært fortalt om noe ukjent som med et ble nært. Takk 🙂
Arne: Pirquet-prøvene, ja! Grøsser. Det var ekkelt! Men helt sikkert nødvendig.
Ivar: Gelé med vaniljesaus er kjempegodt!
Ståle: Ja, bygningene var fine å se på.
Takk til dere for kommentarer!