Nå er det sånn at jeg har det med å gjenta meg selv i – om ikke det uendelige – så i hvertfall slik at det nok er en fordel at det bare er katten min som merker det i det daglige. For jammen kommer jeg med enda et innlegg om Ind-Eks-huset. Du er herved advart. Først et lite overblikk over området slik det ser ut i dag.
Arkitekten bak Ind-Eks-huset het John Engh og han fikk en utmerkelse for prosjektet; «Betongprisen». Så kan man jo mene hva man vil om hva som er pent og hva som er stygt. Oslofolk har ofte sterke meninger om bygningen og mange sier det er synd at Det engelske kvarter ble revet for å gi plass til Ind-Eks-huset. Ind-Eks-huset er jo ikke bare selve det høye huset, men også bygningene som ligger ved siden av. Etter at jeg hadde postet innlegget «Noen blikk på Henrik Ibsens gate», drev jeg og funderte på å skrive om Det engelske kvarter, men jeg klarte ikke å finne noen bilder jeg har lov til å bruke for å vise hvordan Det engelske kvarter så ut. Jo, forresten, det ligger en tegning på Wiki. Tidligere i sommer var jeg på Bymuseet for å se på en utstilling av smijern i Oslo. Og da kom jeg jo på at der er det en modell av bygningskomplekset.
Slik så Det engelske kvarter ut. Beklager at bildene ikke er gode, ettersom modellen er plassert i et glassmonter.
Det engelske kvarter - modell på Bymuseet
Det engelske kvarter hadde adresse Drammensveien 26-42 og ble oppført i 1880-årene. Arkitekt og byggherre var Paul Due. På hvert hjørne lå en 3-etasjes leiegård med eksklusive leiligheter. Mellom disse lå det 7 smale eneboliger i rekke. De var tilbaketrukket fra gaten og hadde små forhager.
Hos Wiki står det følgende om hvorfor det ble revet:
Ut på 1950-tallet var Det engelske kvarter begynt å forfalle. I 1958 la arkitekt John Engh frem et forslag til ny bebyggelse på tomten, med den forutsetning at den gamle bebyggelsen ble revet. Dette førte til en offentlig debatt, der de fleste politikere var for riving og modernisering. I løpet av mellomkrigstiden var mesteparten av kvarteret ombygget til forretninger og kontorer, noe som ble brukt som argument av mange – tilhengerne av riving mente at særpreget var borte når Det engelske kvarter ikke lengre var bolighus. Enkelte, slik som senere riksantikvar Stephan Tschudi-Madsen og Høyre-politikeren Bjørn Bjørnseth, gikk inn for å bevare kvarteret. Men 2. januar 1962 begynte rivingen for første byggetrinn av Ind-Eks-huset, som sto ferdig i 1964. Siste rest av Det engelske kvarter, Drammensveien 30-32, ble jevnet med jorden i november 1965.
Jeg kan ikke tro at de rev de nydelige bygningene for å lage noe så uskjønt som Indekshuset 🙁
Makan…
Jeg skjønner det heller ikke.
Tenk om de hadde pusset opp og modernisert disse flotte bygningene i stedet!
🙂 Hadde helt sikkert sett bedre ut der nede enn det gjør nå.
Hadde det engelske kvarter ligget i Stockholm, hadde det antagelig bestått den dag i dag! Eller København, eller eller! Oslo har ikke alltid vært så flinke til å bevare arkitektoniske perler. Trist å tenke på at de vakre bygningene måtte vike for noe så inni hampen uttrykk for dårlig smak som indekshuset. Det er mye moderne arkitektur som både er spennende of flott, men det huset er jo bare en kloss. Men noen klosser rundt.
Ler! En del er jo bevart, men jeg er enig med deg i at det er synd dette er borte.
Langt penere det som var, enn det som er nå, men det er slik det har blitt, det gammle må vike for det moderne. Ikke alltid så pent det nye heller, som her 🙂
Uansett lite å gjøre med nå. 🙂
Jeg syns også det er synd at det ble revet. Er ikke så sikker på om det hadde skjedd i dag. Men på den tiden var tendensen overalt at man bare skulle rive og sette opp disse betongkolossene. Arkitekter har siden seint femtitall elsket betong som materiale. Men forresten, nå virker det som om det er stål og særlig glass som gjelder.
Nei, vi får håpe det ikke ville skjedd i dag. Men altså .. jeg har blitt ganske fascinert av det Ind-eks-huset også.