Alle bildene er tatt av samme busk i dag.

«Hun har sommerjobb i en tradisjonsrik bokhandel og det er bare dager igjen til hun skal slutte og starte på studiene. Det er ettermiddag og fremdeles en del kunder i butikken. Smerten kommer som lyn fra klar himmel og sprenger seg med [...]]]>
Min U er en personlig beretning og hyllest til det Underskjønne livet!

«Hun har sommerjobb i en tradisjonsrik bokhandel og det er bare dager igjen til hun skal slutte og starte på studiene. Det er ettermiddag og fremdeles en del kunder i butikken. Smerten kommer som lyn fra klar himmel og sprenger seg med utrolig kraft inn i hodet hennes. Hun ser forvirret på kunden som snakker til henne og skriker. Det er ikke ord, men uartikulerte lyder. Hvorfor hører han ikke? Kunden? Hun skriker høyere og høyere og skjønner ikke selv at lyden av stemmen er inni hodet hennes. Det er ingen som hører. Med en slags underlig ro kjenner hun at bena er i ferd med å gi etter og hun klarer ikke lenger å stå oppreist. Langt borte fra kan hun merke stor aktivitet og en mengde stemmer som roper, men det affiserer henne ikke. Hun tar i mot den glødende røde varmen hun kjenner inni hodet og gir seg hen til den.
Det neste hun erindrer er at hun sitter i baksetet på en drosje og hyler. Og nå hyler hun så det høres. Sjåføren kjører så fort han kan gjennom Oslo`s gater og hun hører han snakker med sentralen. Han spør om han kan få kjøre på rødt lys fordi han har en alvorlig syk jente som passasjer. Hun oppfatter ikke svaret og neste øyeblikk hun husker er fra Legevakten. Hun er kvalm og vil kaste opp. Sjåføren har løpt ut av drosjen og kommer rundt for å åpne bildøren for henne. Hun nærmest renner ut av bilen og kaster opp nedover butikkforkleet og ut på bakken. Hun klarer å komme seg delvis opp og kjenner at hun støtter seg mot bilen. Som i tåke ser hun to personer i hvite klær komme løpende mot seg og hun roper «Hjelp! Hjelp meg!» Hun vet ikke om de hører henne. Da den første personen kommer helt bortil henne hører hun en stemme som sier: «Men du har jo drukket!» Hun forstår ikke hvem vedkommende mener og klarer ikke svare. Og så tar kroppen styring over tankene hennes igjen og hun siger sammen på asfalten.
*
Uker senere. Hun ligger på et sted hun ikke forstår hva er. Det er stoff rundt henne. Hun vet ikke hva det heter. Flere i familien kommer bort til der hun ligger og hun skjønner ikke hva de vil. Det de sier har ingen mening. Og når hun skal svare finner hun ikke ordene i hodet. Hun tror de er der et sted, men hun klarer ikke få tak i dem.
*
Langt borte hører hun svake stemmer og hun prøver å åpne øynene for å se. Hun vet ikke hvor hun er eller hva som har skjedd med kroppen hennes. Nummen. Hun er nummen. Og hun vet ikke da hvor mange år hun skal måtte jobbe for å få tingene på plass inni hjernen og hva det vil koste. Alt hun må lære på nytt. Hun er bare 20 år.»

Jeg gleder meg derfor over livet jeg har fått i gave. Ikke èn gang, men to. Og hva passer bedre som illustrasjon enn bilder fra livet? Fra naturen. Livet som hele tiden fornyer seg.
(Jeg har tidligere hatt innlegget det på den gamle Innibloggen min og kalte det da «Bare et liv».)

Du finner flere bidrag hos Petunia!

Jeg får en mail fra Anne på Moseplassen. Hun skriver at jeg er en av de heldige vinnerne i trekningen hun har foretatt etter at hun flyttet bloggen til eget domene. Jeg kan komme med ønske om en av disse pakkene:

1: Boken Pruning & Training. Genial bok om [...]]]>

Jordbærplante fra Anne på Moseplassen

Jeg får en mail fra Anne på Moseplassen. Hun skriver at jeg er en av de heldige vinnerne i trekningen hun har foretatt etter at hun flyttet bloggen til eget domene.

Jeg kan komme med ønske om en av disse pakkene:

1: Boken Pruning & Training. Genial bok om beskjæring.
2: Stor norgespakke med georgineknoller fra min mors frodige hage.
3: En pakke planter fra planterom og hagen, blant annet av den hvite og den røde månedsjordbæra jeg har skrevet så mye om, og en par andre attpå.

Jeg svarer som sant er at jeg er veldig rørt og at jeg ikke har hage, men stor veranda. Hun sier hun skal plukke litt av hvert og sende meg.
Tidlig i kveld ringer det på døren og utenfor står en mann med hendene fulle av grønne planter. Det er mannen til Anne som egenhendig leverer gavene.

[
Her er noen av jordbærplantene og forskjellige typer salat helt til høyre.

Dette vet jeg ikke hva er, kanskje noe spiselig? Jeg har satt alle plantene ut på verandaen og fryder meg over synet!
Men det er mer. På en liten konvolutt står det: Moseplassen Supersalat! Det er frø jeg kan så. På baksiden av konvolutten har hun skrevet hvordan jeg skal gå frem. Teksten står under bildet.

Strø utover jord (tynt). La stå i skygge mens spirer. Plast over for å holde fuktig. Må *ikke* tørke ut i spireperiode.

Tusen, tusen takk for de flotte gavene, Anne!

Mulig bildet er litt for grovt for Norsk Nettfoto? Ja, det ser nesten ut som en sædcelle. Den som får slike assosiasjoner må skylde seg selv. Dette er noe så uskyldig som en Gullasalea og jeg fant den på Botanisk Hage på Tøyen [...]]]> Dette bildet la jeg nylig ut på Norsk Nettfoto.

Dette skrev jeg:

Mulig bildet er litt for grovt for Norsk Nettfoto? Ja, det ser nesten ut som en sædcelle. Den som får slike assosiasjoner må skylde seg selv. Dette er noe så uskyldig som en Gullasalea og jeg fant den på Botanisk Hage på Tøyen i Oslo. Bildet er tatt i RAW og i etterbehandlingen i Bibble har jeg skarpet det og endret litt på eksponeringen. Bildet er beskåret på høyre side, dessverre. Jeg oppdaget først da jeg lastet det opp på pc`en at de spindelvevtynne trådene oppe i høyre hjørne festet seg i en stamme. Stammen har jeg fått med på bildet.

Dagrun – en av de som kommenterte, mente jeg burde prøve å ha det i stående format. Og når jeg har gjort det, synes jeg bildet ble bedre. Takk, Dagrun!

Blender: f/9.0, Brennvidde 59.9 mm, ISO: 200, Lukker 1/50