Min U er en personlig beretning og hyllest til det Underskjønne livet!
«Hun har sommerjobb i en tradisjonsrik bokhandel og det er bare dager igjen til hun skal slutte og starte på studiene. Det er ettermiddag og fremdeles en del kunder i butikken. Smerten kommer som lyn fra klar himmel og sprenger seg med utrolig kraft inn i hodet hennes. Hun ser forvirret på kunden som snakker til henne og skriker. Det er ikke ord, men uartikulerte lyder. Hvorfor hører han ikke? Kunden? Hun skriker høyere og høyere og skjønner ikke selv at lyden av stemmen er inni hodet hennes. Det er ingen som hører. Med en slags underlig ro kjenner hun at bena er i ferd med å gi etter og hun klarer ikke lenger å stå oppreist. Langt borte fra kan hun merke stor aktivitet og en mengde stemmer som roper, men det affiserer henne ikke. Hun tar i mot den glødende røde varmen hun kjenner inni hodet og gir seg hen til den.
Det neste hun erindrer er at hun sitter i baksetet på en drosje og hyler. Og nå hyler hun så det høres. Sjåføren kjører så fort han kan gjennom Oslo`s gater og hun hører han snakker med sentralen. Han spør om han kan få kjøre på rødt lys fordi han har en alvorlig syk jente som passasjer. Hun oppfatter ikke svaret og neste øyeblikk hun husker er fra Legevakten. Hun er kvalm og vil kaste opp. Sjåføren har løpt ut av drosjen og kommer rundt for å åpne bildøren for henne. Hun nærmest renner ut av bilen og kaster opp nedover butikkforkleet og ut på bakken. Hun klarer å komme seg delvis opp og kjenner at hun støtter seg mot bilen. Som i tåke ser hun to personer i hvite klær komme løpende mot seg og hun roper «Hjelp! Hjelp meg!» Hun vet ikke om de hører henne. Da den første personen kommer helt bortil henne hører hun en stemme som sier: «Men du har jo drukket!» Hun forstår ikke hvem vedkommende mener og klarer ikke svare. Og så tar kroppen styring over tankene hennes igjen og hun siger sammen på asfalten.
*
Uker senere. Hun ligger på et sted hun ikke forstår hva er. Det er stoff rundt henne. Hun vet ikke hva det heter. Flere i familien kommer bort til der hun ligger og hun skjønner ikke hva de vil. Det de sier har ingen mening. Og når hun skal svare finner hun ikke ordene i hodet. Hun tror de er der et sted, men hun klarer ikke få tak i dem.
*
Langt borte hører hun svake stemmer og hun prøver å åpne øynene for å se. Hun vet ikke hvor hun er eller hva som har skjedd med kroppen hennes. Nummen. Hun er nummen. Og hun vet ikke da hvor mange år hun skal måtte jobbe for å få tingene på plass inni hjernen og hva det vil koste. Alt hun må lære på nytt. Hun er bare 20 år.»
Jeg gleder meg derfor over livet jeg har fått i gave. Ikke èn gang, men to. Og hva passer bedre som illustrasjon enn bilder fra livet? Fra naturen. Livet som hele tiden fornyer seg.
(Jeg har tidligere hatt innlegget det på den gamle Innibloggen min og kalte det da «Bare et liv».)
Du finner flere bidrag hos Petunia!
Oj, dette var sterkt å lese….
Har du vært gjenneom dette? Var det slag? Hjerneblødning?
Og bare 20 år?
Det må ha vært – ja, jeg finner ikke ord…
Jeg har en nesten nær døden opplevelse, jeg også. Men ikke så alvorlig som din. Jeg fikk et alvorlig anafylaktisk sjokk pga antibiotika. Da lege kom frem og jeg fikk de rette medikamentene, så ble jeg fort bedre. Jeg slapp å lære alt på nytt og ble bare på sykehus noen dager.
Men det stod om minutter og legen sa selv at det bare var flaks som gjorde at jeg overlevde.
Livet er ganske skjørt egentlig.
Takk for et sterkt og personlig innlegg:)
Ja, det er selvopplevd. Livet er virkelig skjørt, ja! Vi får glede oss så lenge vi har det. 😉
Dette er bare så vidunderlig vakkert, jeg har ikke de riktige ord å sette-
bortsett fra
Uvurderlig
Tusen takk! Nå ble jeg rørt.
Oiii! En gripende historie! Har du opplevd dette, sier også jeg.. Huff-a-meg.. Koma.. – er det første som slår meg.. Det er etter slike ting en blir glad for at man er i live! Og vet å verdsette dagene, slik som de er, øyne det store i det små, være takknemlig.. Og det ser det ut til at du er i dag 🙂 Du verden, sier jeg igjen, for en historie! En klem du får fra meg 🙂 Ønsker deg en god helg!
Klemmer tilbake! Ha en riktig fin helg du også og ta mange fine bilder. 😉
«Rigtige mænd græder ikke!» siger man. Jeg er åbenbart ikke en rigtig mand, for jeg blev fugtig i øjenkrogene, da jeg læste din beretning….
Tusen takk, Rimkogeren!
Gripende og Utrolig.Da må man virkelig gripe dagen som det sies..og virkelig nyte livet nå når man kan…for man vet aldri hva som skjer…
Ha en god helg 🙂
Det må vi, vet du. 🙂 God helg til deg også!
Saknar ord. Men ger dej många tankar. Såväl text som bilder gripande!
Tusen takk, Gärdsmygen!
Utrolig sterk historie fra deg. Takk for at du delte den. Stor Klem til deg : )
Klem tilbake!
Livet er ikke en selvfølge, det skal være sikkert og hver dag er en gave. Man skal vite å ta vare på det mens man enda kan, en gripende historie Anne Sophie. God helg til deg.
Det er sikkert og visst at det ikke er. 🙂 God helg på hytta!
Nå har jeg tårer i øynene og jeg fikk en skikkelig tankevekker! Tusen takk for flott innlegg med nydelige bilder.
Tusen takk for hyggelig kommentar og velkommen hit!
Et sterkt innlegg… som minner oss om å ta godt vare på hverandre og hverdagen…
Det er de små tingene som er viktig å sette pris på..
God helg til deg Anne Sophie..
Ja, og det er så vanskelig mange ganger. 🙂 God helg til deg også!
Jeg får ikke besøkt bloggen din ettersom det ikke er mulig å komme inn på adressen.
Dette var sterk lesing, noe det ser ut til at du er kommet styrket ut i fra. Vet ikke helt hva jeg skal skrive, men dine ord minner meg på at vi må gripe dagen. Det er viktig. Takk for at du minner oss på det. Ha ei fin helg.
Tusen takk for gode ord, Randi og riktig god helg til deg også!
Livet er virkelig skjørt Anne-Sophie, og vi vet ikke å sette riktig pris på det før vi har opplevd noe alvorlig.
Din historie bør være en tankevekker for mange. Tusen takk for at du deler den med oss!
Og du verden så glad jeg er for at du er den du er og at du har klart å kjempe deg gjennom dette!
.-= Inger Johanne´s last blog ..ABC – U =-.
Tusen takk for koselig kommentar, Inger Johannne!
Oj, for en sterk historie og så flink med ord du er. Ikke alle som hadde klart å sette ord på en slik hendelse på en sånn fin og rett fram måte, men samtidig tankevekkende måte som du har klart.
.-= amylin´s last blog ..ABC i ord og bilder =-.
Takk! Vel…. det er ikke noe jeg snakker om sånn til daglig. Opprinnelig skrev jeg det i fjor etter å ha blitt inspirert til det av en annen blogger.
Flotte bilder. Jeg vil også takke for at du deler denne gripende historien med oss 🙂
Tusen takk!
Hei Anne-Sophie. Vidunderlig vakkert er livet, spesielt når vi legger merke til det. Det du opplevde den gangen er svært sterkt å lese, det er likevel så uendelig godt å vite at man kan komme seg ut av det. Man kan gripe fatt i det og få muligheten til å overleve, bli «seg selv» igjen, selv om man nok aldri blir «seg selv» etter en sykdom. Jeg tror det krever en uendelig styrke. Tenk at vi som mennesker kan ha den styrken? Tenk at vi kan faktisk klare det. Klem fra Vibeke.
Ja, man *kan* komme ut av det. Noen ganger. 🙂 Takk for kloke ord, Vibeke. Klem tilbake!